|
Leieboerforeningen ble stiftet i
1919 av Arbeiderbevegelsen i Bergen. Foreningen ble til
midt i historiens verste boligkrise i Bergen. Det etter
en befolkningsvekst og en gedigen bybrann. Leieboere ble
oppsagt uten grunn og havnet på gaten mer vilkårsløst på
den tiden. Leieboerforeningen okkuperte leiligheter og
hus som stod tomme og plasserte husløse inn i disse
boligene. Det ble fordømt av huseierforeningen og av
partiet Høyre. Leieboerforeningens leder Robert Nielsen
som var dansk
ble forsøkt landsforvist uten at det
lyktes. Høyreordføreren benyttet anledningen til å kjøpe
revolvere til politiet med penger
fra kommunekassen.
Etter sterkt press fra befolkningen og demonstrasjoner
imot utvisningen og boligkrisen snudde bystyret i saken
slik at Nielsen fikk bli i Norge.
På 30 tallet økte krisen i omfang og slik at politikerne
på stortinget måte i 1939 vedta en husleielov med
leiepris reguleringslover.
På 50 tallet ble det satt fart på
boligbyggingen i Norge og Bergen. Leieboerforeningen var
aktiv i hele denne perioden. Fra
1984 til 1994 var Johan
Didriksen leder for foreningen og hans innsats gjorde at
foreningen ble satt på kartet med et økende antall
medlemmer.Han var aktiv i pressen og satt på
Torgalmennigen for å ta imot leieboerne. Han reist ut å
besøkte leieboere og kjempet deres sak. Da Johan
Didriksen gikk bort hadde ikke leieboerforeningen noen
som kunne holde aktiviteten oppe på tilsvarende nivå.
Leieboerforeningen Bergen var på den tiden i et tett
samarbeid med advokatene Drevland mfl.
Avis spalter før 1919.
Bergens Tiende den 1 april 1916 " Den dyre husleie"
(litt oversatt fra gammel norsk).
Folk klager over de dyre husleiene og det med rette, for
det er blitt forferdlig dyrt å bo i denne byen og i dens
omegn. Jeg
hørte forleden om en familie skal gi otte
hundre kroner måneden for små bitte værelser på Minde.
Denne familie må regne
minst 200 kroner i ekstra
omkostninger for transport, så den effektive husleien
blir tusen kroner for tre små kott. Det er jo ganske
menings løst, at husleien for denne som så mange andre
små familier sluker mer enn tredjedelen av hele deres
budsjett, hvilket er uforholdsmessig meget.
Men, hva skal man gjøre! De som får dyrt husrom, er enda
ikke så ilde, sett for dem som slett ikke får hus. Der
reiser seg i denne tid en sterk uvilje imot husverter,
som benytter seg av situasjonen for å skru leiene opp,
og man har som botemiddel
bl.a foreslått å
offentliggjøre navnene på de mest urimelige. Det er
meget mulig at middelet viser seg at virke, men hit til
har det blitt med trusselen. Iallfall har ikke jeg sett
at noen har blitt holdt frem i offentligheten. Skjønt
har jeg sett eksempler som vel kunde fortjene at komme
til offentligheten kunnskap.
Men, hvis man virkelig vil gå til det skritt, og hvorfor
skulle en ikke det?. - Så bør en ikke innskrenke
muligheten seg til at offentliggjøre navnene på de
urimelige husverter. Men i like grad bør navnene på dem,
som byr op husleien, offentliggjøres. Eksempelvis: N.N
har i mange år bebodd en leilighet på fire værelser for
ni hundre kroner. Nu har han satt leien op til tolv
hundre. Det har han knapt råd til at betale, men i disse
vanskelige tider strekker man seg nu langt som han på
noen måte kan
få beholde sin leilighet. Så kommer en X
mann inn som har jobbet og har endel penger og som sier
til husverten: Hør her! Hvis jeg kan få den leiligheten
som N.N har, så skal jeg betale seksten hundre kroner
fra høsten. Ja, hva vil man si? Verten er bare et
menneske og fristelsen er stor, men bør ikke både hans
og Hr X navn offentliggjøres?
Et annet eksempel: En mann har bygget seg et nytt hus
med 5 værelsesbekvemmeligheter, som han leier ut for
1400 kroner, men neppe er leieboere flyttet inn.,, så
kommer der en og byr vedkommende huseier 2000 kroner for
en av leilighetene. Denne huseier er en bra mann og
svarte liebhaleren: " Nei, jeg er ingen skurk! Men hvor
mange ville vel gitt et slikt svar?
Ett tredje eksempel: En halv offisiell boligselskap eier
et hus. som er kjøpt for at det kan utvides når det blir
nødvendig. I dette hus leier en mann en 4 værelses
leilighet for 1000 kroner. Men nu er han oppsagt til
fraflytting, fordi leiligheten skal innredes til
kontorer og skal innbringe eierne kr 3000 og ikke kr
1000. Disse eksemplene er ikke oppdiktet, de er direkte
hentet fra livet i dag.
Man bør man nøye seg med at navngi huseierne? Bør man
ikke også ta med de leierne som hjelper til med at drive
leierne opp? Men når man hører eksempler som disse, og
vel og merke er de ikke enestående, men mange dobles.,
så kan en forundre seg over at et vettskremt publikum
forlanger, at der skal statueres eksempler, som kan
bidra til at gjøre ende på den ublue oppskruing av
leiepriser?
Boligforholdene er sandelig vanskelig nok i forveien, om
ikke leieprisene skal skrues opp kunstig. Og hva er det
man i regelen får for sine penge? For endel år siden da
boligforholdene var normale, var det alminnelig at man
fikk huseierne til at pusse opp leilighetene. Det kunne
man den gangen, for at hvis vertsfolket ikke ville pusse
opp leilighetene, så kunne man regne med å få noe annet,
som passet en. Men de skjønne dage, sie sind voruber. Nu
tør en leieboer ikke kny. Er han ikke fornøyd med
leiligheten som den er, selv om veggtapet henger i løse
luften og linoleumen er bare hull i hull, så er der
andre som med glede byr seg til at betale overpris for
filleriet, bare for å få tak over hodet.
Huseierne har organisert seg for at ivareta sine interesser. - Men
leieboerne? Der har vært gjort forsøk på at organisere dem også, men
om deres forening eksisterer eller er avgått ved en salig død, vet
jeg ikke; iallfall er der vist ikke noen. Men hvis den er i live, så
var det kanskje både på krevet nyttig og på krevet, om den no tok
seg sammen og hjalp boligrådet med at oppspore de mange tilfeller,
hvor leien er urimelig skrudd opp i været. For enkelt person er det
ikke like enkelt å opptre som angiver i slike tilfeller. De fleste
er redd for å at bli utsatt for en systematisk forfølgelse. Men en
leieboerforening kan ta de fornødende skritt, og bli en effektiv
foranstaltning til at holde husleien på et noe lunne innenfor
anstendighetenes grenser, nettopp der hvor den private
leieboer står maktesløs. Foreningen ville også være i
stand til at bedømme de enkelte leieboer tilfeller
objektivt og undersøke dem, hva de enkelte leieboer ikke
alltid vil kunne gjøre som part i saken.
Her fremkommer i denne tid så mange forslag til at
avhjelpe bolignøden. Somme er gode og somme er mindre
gode; men de fleste tar sikte på bare den øyeblikkelige
situasjonen, som er fremkalt etter branden. Og det er
vel og bra nok; men man må også tenke på forholdsregler,
som kan virke permanent. Som et ledd i dette arbeid vil
det være hensiktsmessig om det det virkelig ble alvor
med at offentliggjøre navnene på de urimelige husverter.
Der er ikke noen grunn til at vise overdreven
hensynfullhet. Der blev i sin tid skreket opp om mel
grossistenes ågerpriser. Gad visst om der ikke ågres
gandske annerledes
på mange andre felt, uten at der blir
skreket opp.
Burcard Jessen.
Skribent i Bergens Tiende.
|
