Leieboerforeningen Bergen

 

 Om oss.
 

HJEM

BLI MEDLEM

SPØRSMÅL & SVAR

AKTUELLE SAKER

RAPPORTER

LENKER

 

Styreleder: Stig Høisæther.

Styreleder Stig Høisæther har vært medlem siden 1985 og kom inn i styret i 1994. Han har arbeidet for leieboernes sak siden 1986 i beboerforeningen. Han ble mer aktivt med for leieboerne da han kom inn i styret i foreningen og han ble styreleder etter Aril Hosøy gav seg 1999/2000.

Nestleder: Bjørn-Tore Olsen

Styremedlem: Kjell Georg Nylund

Styremedlem: Diane Berbaine.

Styremedlem:Paola Marchant

Styremedlem: Per Kårbø.       

Styremedlem: Morten Njåstad. 

Varamedlem: Willy Akselsen.

-----------------------------------------

Frivillige ansatte:

Stig Høisæther, saksbehandling, befaring og husmøter.

Per Kårbø, saksbehandling.

Morten Njåstad, Takstsering og befaring, avdekking av mangler.

Nikki Hellesø, medlemsverving og informasjonsspredning.

 

Foreningens dokumenter.

Vedtekter - fra årsmøtet 2013.

Registrert i Brønnysund.

Org.nr:984 584 792

 

 
 
  • Leieboerforeningen Bergen er den eldste foreningen av sitt slag i Europa.
  • Leieboerforeningen Bergen ble tilsluttet Norges Leieboerforbund i 1939 (nedlagt 2006).
  • Vi er en partipolitisk nøytral forening.
  • Krohnengt Beboerforening ble stiftet i 1986.
  • Borgernes Byggekoloniers Beboerforening ble stiftet i 2001 og har over 40 medlemmer.
  • Foreningens ledere på 1990 tallet. Johan Didriksen, Kaspar Larsen, Svein Storetvedt og Arild Hosøy.
  • Foreningen samarbeider med ulike organisasjoner som opptatt av boligmarkedet.

Litt fra historien til Leieboerforeningen Bergen.


Leieboerforeningen ble stiftet i 1919 av Arbeiderbevegelsen i Bergen. Foreningen ble til midt i historiens verste boligkrise i Bergen. Det etter en befolkningsvekst og en gedigen bybrann. Leieboere ble oppsagt uten grunn og havnet på gaten mer vilkårsløst på den tiden. Leieboerforeningen okkuperte leiligheter og hus som stod tomme og plasserte husløse inn i disse boligene. Det ble fordømt av huseierforeningen og av partiet Høyre. Leieboerforeningens leder Robert Nielsen som var dansk ble forsøkt landsforvist uten at det lyktes. Høyreordføreren benyttet anledningen til å kjøpe revolvere til politiet med penger fra kommunekassen. Etter sterkt press fra befolkningen og demonstrasjoner imot utvisningen og boligkrisen snudde bystyret i saken slik at Nielsen fikk bli i Norge.

På 30 tallet økte krisen i omfang og slik at politikerne på stortinget måte i 1939 vedta en husleielov med leiepris reguleringslover. På 50 tallet ble det satt fart på boligbyggingen i Norge og Bergen. Leieboerforeningen var aktiv i hele denne perioden. Fra 1984 til 1994 var Johan Didriksen leder for foreningen og hans innsats gjorde at foreningen ble satt på kartet med et økende antall medlemmer.Han var aktiv i pressen og satt på Torgalmennigen for å ta imot leieboerne. Han reist ut å besøkte leieboere og kjempet deres sak. Da Johan Didriksen gikk bort hadde ikke leieboerforeningen noen som kunne holde aktiviteten oppe på tilsvarende nivå. Leieboerforeningen Bergen var på den tiden i et tett samarbeid med advokatene Drevland mfl.

Avis spalter før 1919.
Bergens Tiende den 1 april 1916 " Den dyre husleie" (litt oversatt fra gammel norsk).

Folk klager over de dyre husleiene og det med rette, for det er blitt forferdlig dyrt å bo i denne byen og i dens omegn. Jeg hørte forleden om en familie skal gi otte hundre kroner måneden for små bitte værelser på Minde. Denne familie må regne minst 200 kroner i ekstra omkostninger for transport, så den effektive husleien blir tusen kroner for tre små kott. Det er jo ganske menings løst, at husleien for denne som så mange andre små familier sluker mer enn tredjedelen av hele deres budsjett, hvilket er uforholdsmessig meget.

Men, hva skal man gjøre! De som får dyrt husrom, er enda ikke så ilde, sett for dem som slett ikke får hus. Der reiser seg i denne tid en sterk uvilje imot husverter, som benytter seg av situasjonen for å skru leiene opp, og man har som botemiddel bl.a foreslått å offentliggjøre navnene på de mest urimelige. Det er meget mulig at middelet viser seg at virke, men hit til har det blitt med trusselen. Iallfall har ikke jeg sett at noen har blitt holdt frem i offentligheten. Skjønt har jeg sett eksempler som vel kunde fortjene at komme til offentligheten kunnskap.

Men, hvis man virkelig vil gå til det skritt, og hvorfor skulle en ikke det?. - Så bør en ikke innskrenke muligheten seg til at offentliggjøre navnene på de urimelige husverter. Men i like grad bør navnene på dem, som byr op husleien, offentliggjøres. Eksempelvis: N.N har i mange år bebodd en leilighet på fire værelser for ni hundre kroner. Nu har han satt leien op til tolv hundre. Det har han knapt råd til at betale, men i disse vanskelige tider strekker man seg nu langt som han på noen måte kan få beholde sin leilighet. Så kommer en X mann inn som har jobbet og har endel penger og som sier til husverten: Hør her! Hvis jeg kan få den leiligheten som N.N har, så skal jeg betale seksten hundre kroner fra høsten. Ja, hva vil man si? Verten er bare et menneske og fristelsen er stor, men bør ikke både hans og Hr X navn offentliggjøres?

Et annet eksempel: En mann har bygget seg et nytt hus med 5 værelsesbekvemmeligheter, som han leier ut for 1400 kroner, men neppe er leieboere flyttet inn.,, så kommer der en og byr vedkommende huseier 2000 kroner for en av leilighetene. Denne huseier er en bra mann og svarte liebhaleren: " Nei, jeg er ingen skurk! Men hvor mange ville vel gitt et slikt svar?

Ett tredje eksempel: En halv offisiell boligselskap eier et hus. som er kjøpt for at det kan utvides når det blir nødvendig. I dette hus leier en mann en 4 værelses leilighet for 1000 kroner. Men nu er han oppsagt til fraflytting, fordi leiligheten skal innredes til kontorer og skal innbringe eierne kr 3000 og ikke kr 1000. Disse eksemplene er ikke oppdiktet, de er direkte hentet fra livet i dag.

Man bør man nøye seg med at navngi huseierne? Bør man ikke også ta med de leierne som hjelper til med at drive leierne opp? Men når man hører eksempler som disse, og vel og merke er de ikke enestående, men mange dobles., så kan en forundre seg over at et vettskremt publikum forlanger, at der skal statueres eksempler, som kan bidra til at gjøre ende på den ublue oppskruing av leiepriser?

Boligforholdene er sandelig vanskelig nok i forveien, om ikke leieprisene skal skrues opp kunstig. Og hva er det man i regelen får for sine penge? For endel år siden da boligforholdene var normale, var det alminnelig at man fikk huseierne til at pusse opp leilighetene. Det kunne man den gangen, for at hvis vertsfolket ikke ville pusse opp leilighetene, så kunne man regne med å få noe annet, som passet en. Men de skjønne dage, sie sind voruber. Nu tør en leieboer ikke kny. Er han ikke fornøyd med leiligheten som den er, selv om veggtapet henger i løse luften og linoleumen er bare hull i hull, så er der andre som med glede byr seg til at betale overpris for filleriet, bare for å få tak over hodet.

Huseierne har organisert seg for at ivareta sine interesser. - Men leieboerne? Der har vært gjort forsøk på at organisere dem også, men om deres forening eksisterer eller er avgått ved en salig død, vet jeg ikke; iallfall er der vist ikke noen. Men hvis den er i live, så var det kanskje både på krevet nyttig og på krevet, om den no tok seg sammen og hjalp boligrådet med at oppspore de mange tilfeller, hvor leien er urimelig skrudd opp i været. For enkelt person er det ikke like enkelt å opptre som angiver i slike tilfeller. De fleste er redd for å at bli utsatt for en systematisk forfølgelse. Men en leieboerforening kan ta de fornødende skritt, og bli en effektiv foranstaltning til at holde husleien på et noe lunne innenfor anstendighetenes grenser, nettopp der hvor den private leieboer står maktesløs. Foreningen ville også være i stand til at bedømme de enkelte leieboer tilfeller objektivt og undersøke dem, hva de enkelte leieboer ikke alltid vil kunne gjøre som part i saken.

Her fremkommer i denne tid så mange forslag til at avhjelpe bolignøden. Somme er gode og somme er mindre gode; men de fleste tar sikte på bare den øyeblikkelige situasjonen, som er fremkalt etter branden. Og det er vel og bra nok; men man må også tenke på forholdsregler, som kan virke permanent. Som et ledd i dette arbeid vil det være hensiktsmessig om det det virkelig ble alvor med at offentliggjøre navnene på de urimelige husverter. Der er ikke noen grunn til at vise overdreven hensynfullhet. Der blev i sin tid skreket opp om mel grossistenes ågerpriser. Gad visst om der ikke ågres gandske annerledes på mange andre felt, uten at der blir skreket opp.


Burcard Jessen.

Skribent i Bergens Tiende.
 

 

 

 

Copyright ©2004 Leieboerforeningen Bergen
Designet og tilrettelagt av Anne Pedersen